If you're going to San Francisco...

Så er jeg tilbake der bloggen sluttet sist, nærmere bestemt i California. Jeg og Christine er atter en gang travel buddies, og de neste fire månedene er det i Monterey det skjer. Men før vi vendte snuten mot vårt bestemmelsessted, stod noen dager i San Fran på programmet.

Vi ankom byen mandag formiddag, og tok taxi rett til noen venninner av Christine i Berkeley. Der ble vi innlosjert i deres overraskende store leilighet, i et utrolig trivelig strøk med bratte bakker og fine hus med dådyr i hagen. Jentene vi bodde hos het Maria og Mailin, og var veldig koselige. De var på utveksling fra NTNU, og skulle lese ved Berkeley et år. Jeg ble ganske glad i denne lille byen rett ved SF, og universitet var også veldig stilig med stort campus og gamle steinbygninger. Vi ble derfor litt misunnelig på de som skulle bo her, men samtidig enda mer spente på å se vår nye hjemby, hus og skole.

Tirsdag tok vi metroen (som av en eller annen grunn kalles "the BART" her) inn til San Fran, hvor vi kjøpte turens første (men definitivt ikke siste) Frapuccino på Starbucks og plasserte oss på toppen av en sightseeingbuss. Denne tok oss med til de viktigste severdighetene, som Fisherman's Wharf, Pier 39 (hvor alle sjøløvene ligger...), Golden Gate Bridge og Alamo Square (bedre kjent for de viktorianske husene fra Full House osv), samtidig som vi fikk sett byens bratte bakker, Little Italy m.m. Vi kunne hoppe av bussen på hvert av stedene, noe vi benyttet oss av på Fisherman's Wharf og Golden Gate Bridge, så vi fikk tatt de obligatoriske turistbildene. Dette var en glimrende mulighet til å få overblikk over denne flotte byen. Vind i håret fikk vi også...

Sjøløvene på Pier 39. Fascinerende og søte, men ingen fryd for nesen...

Christine dro dessverre hjem til en begravelse allerede på onsdagen, med returbillett påfølgende tirsdag. Jeg fikk heldigvis lov til å fortsette å bo hos venninnene hennes likevel, så de neste dagene gikk med til shopping, cafébesøk og kino med dem. Kinosalen i Berkeley var møblert med en rekke skinnsofaer, som la forholdene til rette for en særdeles behagelig filmopplevelse. Bivirkningen var imidlertid litt for gode soveforhold, så ikke en gang Johnny Depp klarte å forhindre en jetlagged nordmann (med narkoleptiske tendenser) fra å ta en aldri så liten power nap ila filmen.

Mine danske fremtidige samboere, Helle og Sofie, endte sin road trip i San Fran på torsdagen, så da booket vi oss in på et hotell en natt før vi satte kursen sydover. Det siste døgnet gikk med til en bedre middag på en italiensk restaurant, en bartur med bergenserne Hans og Tarjei (venner av Lim som også skal studere i Monterey), og litt mer shopping. Jeg fikk bl.a. kjøpt nye joggesko, enda et eksemplar av mine yndlingsjeans fra Guess, et annet par sko og en fin veske. Vi hadde også ambisjoner om å ta en velkjent trikk oppover byens berømte bakker, men på grunn av enorme køer nøyde vi oss med å ta et bilde foran en som stod i ro... Det så omtrent sånn ut:

Alle tre hadde selvfølgelig benyttet seg av muligheten til å ha med to kofferter på opptil 23 kg hver, og siden vi også skulle ta med oss Christines bagasje hadde vi intet mindre enn åtte saftige "Amerika-kofferter" til sammen (enkelte allerede med heavy-lapper...), i tillegg til en håndfull mindre vesker. Vi innså at det ville bli relativt strevsomt å få med seg dette lasset på en vanlig rutebuss, så vi besluttet derfor like godt å leie en bil for turen til Monterey. Da vi fortalte utleieagenten hvor mye bagasje vi hadde, tildelte han oss like godt en lekker, rød Chrystler minivan... Denne bragte oss trygt frem til bestemmelsesstedet, Pacific Grove ved Monterey.

Helle og Sofie og vår beskjedne bagasje foran vårt nye hjem :)

La-la-land...

Da var det tid for turens aller siste stopp, Los Angeles. Vi hadde forutsett at vi kom til å være ganske lei av å bo på hosteller etter hundre dager på reisefot, men samtidig ganske blakke... Derfor hadde vi forhåndsbestilt (og -betalt) fem netter på et overraskende fint hotell i sentrum. Vi slet litt med å omtale vårt nye hjem som noe annet enn "hostellet", men utover det var det nokså lett å bli vant til eget rom med TV og bad, og helt uten køyesenger....

Programmet for LA var nokså enkelt:
1. Shopping: Som økonomiske backpackere ville det være nærmest uforsvarlig ikke å benytte seg av den lave dollarkursen...
2. Strandliv: Sightseeing på LAs berømte strender, kombinert med siste innspurt på brunfargen. Kan man ønske mer?
3. Severdigheter: Walk of fame, Hollywood-skiltet og kanskje en fornøyelsespark?

Tro til programmet dro vi første dagne til Hollywood Boulevard, hvor man kan se Hollywood-bokstavene i det fjerne mens man inspiserer Walk of Fame. På denne måten fikk vi krysset av to punkter på en gang... Vi gikk rundt i en times tid og så på diverse berømtheters navn i rosa stjerner, samt deres hånd- og fotavtrykk og signaturer. Store sko å fylle:

Det var en herlig miks av navn som Marilyn Monroe, KISS, Bob Marley, Donald Duck og Sonia Heinie. Her poserer Christine ved stjernen til The Supremes:Noen av stjernene var dessuten tomme, med plass for morgendagens store navn....


Fra Hollywood gikk ferden til Beverly Hills, hvor vi sjekket ut den berømte handlegaten Rodeo Drive, hvor Julia Roberts blir avvist i Pretty Woman. Heldigvis ble verken vi eller kredittkortene våre avvist, og jeg svidde av et halvt dusin dagsbusjetter på et par solbriller, noen sandaler og to jeans. Heldigvis er det ikke mange dager igjen å bruke penger på... Dessuten sparte vi mye penger på kveldsaktiviteter, ved at vi stort sett så på TV fra hotellsengen etter middag.

Dag nummer to ble tilbragt på Santa Monica Beach, som med sine vakttårn og rødkledde lifeguards ser ut akkurat som i Baywatch. På den berømte Santa Monica Pier snublet vi dessuten over "Bubba & Guma Shrimp Company", en restaurantkjede sterkt inspirert av Forrest Gump. Siden vi ikke hadde spist her før, bestemte vi oss for å gi det en sjanse. Det var et veldig stilig sted, med masse bilder og sitater fra filmen. Hvert bord var dessuten utstyrt med to skilt; "Run Forrest, Run" og "Stop Forrest, Stop" som man bruker for å signalisere til kelnerne om man trenger hjelp eller ei:

Etter middag tok vi en liten runde i handlegaten Santa Monica Promenade, før vi returnerte til host...jeg mener HOTELLET.

Den tredje dagen dro vi til en av LA's mange fornøyelsesparker, Six Flags Magic Mountain. Christine hadde prøvd ut de fleste parkene i løpet av tidligere besøk i California, og slått fast at dette var den kuleste. Six Flags har et Looney Tunes-tema, som innebærer at Snurre Sprett, Daffy og Tweety (Lille Pip?) sprader rundt i full vigør. Vi presset oss selvsagt frem forbi småbarna for å posere sammen med dyrene:

Ellers var parken utstyrt med en rekke kule berg og dal-baner, som definitivt gav oss sug i magen. Etter noen timer ble vi imidlertid litt mettet, og mens vi ventet på å bli hentet av bussen slo vi fast at vi begynner å bli gamle...

Fjerde og siste dag var dedikert til intens soling i Venice Beach. Utstyrt med sololje, iPod og en bok jeg aldri blir ferdig med, satte vi oss på bussen mot stranden. LA er definitivt en bilby, og selv om motorveiene har 6 felt i hver retning står det ganske stille i rushtiden. Kollektivtilbudet er ikke akkurat noe å skrive hjem om, men vi var likevel bestemt på å klare oss uten leiebil i løpet av oppholdet. Det viste seg at vi stort sett var de eneste hvite på både buss og metro, og at alle reklamene var på spansk... Vi følte oss med andre ord ikke helt i målgruppen, men kom oss likevel greit frem overalt. Venice Beach er berømt for sin boardwalk preget av folk på rollerblades og sykler, som man bl.a. kjenner igjen fra Pacific Blue. Det er høy "se og bli sett-faktor", og det kryr av eksentriske mennesker, gatemusikanter og diverse souvenirsjapper. Ellers kan jeg nevne et utendørs treningsstudio, kalt Muscle Gym... Vi tok derfor en pause i solingen til fordel for people watching og sprading langs strandpromenaden. Ganske interessant, i grunn...
Reklame for Barrack Obama, Vencie Beach. Foruten bensinpriser er amerikanerne ekstremt opptatt av valgkampen...
Så var det tid for å pakke sekkene (som siden sist var blitt til to kolli på til sammen 30 kg hver) for aller siste gang, og sette kursen hjemover... Vi var etterhvert ganske klare for å komme hjem, og gledet oss stort til å se igjen familie og venner. Samtidig slet vi litt med å innse at turen faktisk var slutt, og at vi ikke bare var på vei til et nytt og spennende reisemål. Kanskje like greit at vi ikke helt innså det, så vi slapp å bli altfor sentimentale og vemodige... Etter nesten et døgn på reisefot ankom vi Gardermoen, hvor vi tok farvel og dro hver til vårt.

Og vi var begge enige om at det hadde vært en FANTASTISK tur!:)

Canada

Da vi forlot Hawaai var vi egentlig saapass klare for aa dra hjem at vi like gjerne kunne satt oss paa et fly til Norge... Men veien gikk til Canada, og til tross for en bokstavelig talt kjoelig velkomst, foelte vi oss raskt hjemme i dette flotte landet.

Den foerste dagen i Vancouver minnet egentlig om en typisk bergensk hoestdag - vaatt, kaldt oglatterlig surt. Fast bestemte paa aa utforske denne flotte byen som vi hadde hoert saa mye positivt om, kjoepte vi billett til en sightseeingbuss. Her var vi i godt selskap av eldre ektepar, men i og med at bussen var til dels uten tak, ble dethele en fuktig opplevelse. Vi holdt bare ut i noen stopp foer vi kapitulerte, kjoeptye en kakao i Stanley Park og tok en tur i Vancouver Aquarium. Dette viste seg aa vaere t godt valg, da vi bl.a. fikk se mange av fiskene vi saa da vi dykket, men ikke visste navnte paa. Utover dette var de soete, haarete oterne et hoeydepunkt, for ikke aa snakke om de fantastiske, hvite belugahvalene (meget mulig de har et annet navn paa norsk...). Etter noen timer hadde vi faatt varmen i oss, men bestemte oss for aa holde oss innendoers. Vi vendte derfor snuten mot et kjoepesenter, hvor vi tilbragte hele resten av dagen... Her hadde de nemlig baade kino og restauranter, mao. alt man trenger for aa slaa i hjel noen timer. Tilbake paa hostellet moette jeg dessuten noen hyggelige folk fra New Zealand, som dro meg med paa en bar nede i gaten. En hyggelig forsmak paa det beroemte kanadiske utelivet, men det ble ingen helaften for min del.

Dagen derpaa var heldigvis vaeret noe lettere, og vi hoppet paa Sightseeingbussen igjen (billetten var gyldig i to dager). Denne gangen fikk vi en versjon med tak, noe som gjorde opplevelsen betraktelig mer behagelig. Vi hoppet av bussen i Gastown, hvor en dampdrevet klokke forteller tiden med brask og bram. Her tok vi dessuten en tur paa cafe, og hang rundt i en souvenirsjappe en god stund. Jeg endte med aa invistere i en fantastisk deilig Canada-genser, med fuskepels og boblestoff inni. Som dere kan se av bildene falt denne i smak, og holdt megvarm resten av uken... Fra Gastown gikk kursen mot Granville Island, og et hyggelig matmarked. Her snuste vi inn atmosfaeren og spiste en lakseburger foer vi fortsatte shoppingen fra dagen foer. Etter en relativt innbringende runde i Robson Street noet vi en bedre middag i samme omraade, og dro tilbake til hostellet for aa pakke sekkene.



Onsdag var det nemlig tid for aa forlate byen og utforske den storslaatte kanadiske naturen. Destinasjonen var fjellandsbyen Whistler som ligger 2,5 timer fra Vancouver. Veien dit heter "Sea to Sky Highway", og tilbyr visstnok nydelig utsikt til baade sjoe og fjell (derav navnet...). Som vanlig sovnet imidlertid baade jeg og Christine innen bussen hadde forlatt Vancouver, saa vi hadde utsikten tilgode til hjemturen... Vel fremme i Whistler fant vi en saerdeles hyggelig landsby, som har minst like mye aa tilby sommer som vinter. Vi hadde dessverre kun lagt inn tre dager her, og disse fylte vi lett med diverse aktiviteter.

Den foerste dagen gikk med til aa utforske byen. Hostellet vaart laa litt utenfor sentrum, like ved Alta Lake (navnet gav oss litt Finnmarkvibber...). En nydelig beliggenhet, men litt upraktisk i og med atbussen kun gikk tre ganger daglig. Etter noen dyre taxiturer bestemte vi oss for aa gjoere som alle andre sprekingene i byen - aa leie sykler. Den andre dagen syklet vi derfor til byen for aa dra paa rafting. Dette var utrolig kult, men elven kunne med fordel vaert enda litt villere... Dessuten var visst vaar instruktoer under opplaering, saa vi hadde med en irriterende overinstruktoer som het Graham hele veien. Grahams oppgave viste seg aa vaere aa kritisere instruktoeren vaar i alt han gjorde, og stille skeptiske spoersmaal paa en nedlatende maate foran alle sammen. Stemningen i baaten ble derfoer ganske ubehagelig, men vi gjorde vaart beste for aa ignorere det... Etter raftingen moette vi tilfeldigvis en engelsk kar vi ble kjent med paa Fiji, og slo atter en gang fast at verden er liten (saerlig naar man er en backpacker!). Vi tok en kaffe sammen foer jeg og Christine la ut paa en skikkelig sykkeltur. Whistler er omringet av koselige, forseggjorte turveier, saa forholdene ligger absolutt til rette for sykling. Detble selvsagt en ganske godt dokumentert tur...
Viktig at hjelmen matcher joggebuksen...
Om kvelden spiste vi middag med den engelske Mark fra Fiji, og sjekket ut byens uteliv (dette hadde forsaavidt vi jenter proevd paa kvelden foer, uten videre hell... Endte paa et skikkelig fjortissted og dro hjem klokken ett). Denne gangen fant vi et par hyggelige barer, og det ble en bra kveld. Vi var riktignok ganske troette etter dagens aktiviteter, saa vi gav oss klokken ett denne gangen ogsaa.
Suser avgårde, alle mann...

Den siste dagen hadde vi booket Ziptrekking, en aktivitet som gaar ut paa aa aa henge i en vaier som er festet i to trær paa hver sin side av en dal... Den lengste vaieren er ca 300 meter lang, og mens man beveger seg nedover vaieren naar man hastigheter paa opptil 80km/t. Utrolig goey faktisk! Bilder kommer.... Etter lunsj vendte vi snuten tilbake til Vancouver, hvor vi tok en real tur paa byen med den tidligere nevnte engelskmannen. Neste morgen sov vi for en gangs skyld lenge, foer vi dro vi til Canada Place og saa en 3D-film paa IMAX-kinoen. Ganske kult faktisk. Deretter proevde vi oss paa litt shopping, men var saapass slitne at vi dro hjem og slappet av i stedet. Om kvelden ble det atter en kinotur, foer vi pakket sekken for nest siste gang... LA, here we come!

Sånn er det i Canada:

- Enorme mengder trær!

- Visstnok masse bjørner (ca 60 stk bare i Whistler), men vi så dessverre ikke en eneste...

- Alle priser er oppgitt uten moms og avgifter, så man får stort sett en negativ overraskelse når man skal dra kortet.

- Kanadierne har en helt spesiell måte å uttale diftonger på, "out and about" høres f.eks. mer ut som "øut and ebøut", og det er også noe rart med uttalen av "again"....

- Folk er generelt ganske sporty og opptatt av friluftsliv

- Været er omtrent som i Bergen, iallfall i Vancouver...

- De godtar amerikanske dollar overalt, også småmynter. De er forøvrig nokså stolte av at den kanadiske dollaren for en gangs skyld er sterkere enn den amerikanske...

- Folk blir veldig fornærmet hvis man kaller Canada for "America"...

- Det er utrolig mange store, fine hus her!

- Det kryr av mennesker av asiatisk utseende som snakker helt kanadisk

- Elgen pryder alt fra postkort og gensre til logoer og reklamer

Aloha fra Hawaii

Da vi dro fra Fiji til Hawaii krysset vi datolinjen, noe som gjorde at vi fikk soendag 1.juni to ganger. Vi slet litt med aa holde tungen rett i munnen ang. dette fenomenet, men slo oss etter litt forvirring til ro med at Hawaii ligger 22 timer bak Fiji. Paa flyturen hadde vi verdens mest behagelige seter, med to "skylapper" som holdt hodet paa plass i setet. Perfekt for aa sitte og sove! Noe vi foelgelig gjorde hele veien...

Hawaii bestaar ogsaa av en rekke oeyer, men siden vi kun hadde en uke her bestemte vi oss for aa holde oss paa Oahu, hvor Honolulu ligger. Vi installerte oss i Waikiki, paa et greit hostell 100 meter fra stranden. Stranden her er lang og fin, med masse turister og surfere. Vannet lever imidlertid ikke helt opp til den krystallklare standarden satt av Fiji, men det duger til aa kjoele seg ned... Det trengs, for til gjengjeld er det enda varmere her, med ca 30 grader hver dag. Etter det eksotiske oppholdet paa Fiji, langt fra butikker og cafeer, satte vi dessuten stor pris paa daglig tilgang til Starbucks, shopping og underholdning. Her spiser Christine frokost paa Starbucks paa vei til stranden:

...og her nyter vi en oppfriskende fruktjuice:...og en ikke fullt saa oppfriskende ostekake paa The Cheesecake Factory:En av de foerste kveldene tok vi en tur paa kino for aa se den etterlengtede Sex and the city-filmen. Denne svarte heldigvis til forventningene! Ellers tillot vi oss omsider litt shopping, naa som vi ikke trenger aa drasse paa vaare overdimensjonerte sekker saa veldig mye lenger. Inpirert av spreke "se og bli sett"-mennesker paa stranden tok jeg turens tredje joggetur en morgen. Ruten var en runde rundt Diamond Head, et landemerske av et krater i enden av Waikiki Beach. Det var utrolig deilig aa bevege seg litt etter etegildet paa Fiji!

Den ene dagen arrangerte hostellet en tur til de fantastiske strendene paa North Shore. Her var det lengre mellom turistene, og ganske mye klarere vann enn paa overfylte Waikiki. Den foerste stranden vi stoppet ved het Waimea Bay, og her var det en klippe som de lokale hevdet var 10 meter hoey. Hvorvidt denne overdrivelsen var skapt av skrytende amerikanere som har hoppet fra toppen, eller skyldtes daarlig konversjon fra fot til meter,vites ikke... Jeg proevde meg iallfall paa et hopp, og det foeltes ikke saerlig mye mer enn 6 meter. Like greit, kanskje... Moro var det iallfall! Meg i svevet:

Strand nummer to het Sunset Beach, og var minst like fin som den i TVserien med samme navn. Her laa jeg imidlertid aa slumret stort sett hele tiden, saa jeg fikk ikke nytt utsikten fullt ut... Christine i vaaken tilstand:

Det siste stoppet var en strand knyttet til en annen TVserie, naermere bestemt stranden der leiren i LOST ligger. Vi gikk forbi settet, som i foelge de som har fulgt med var akkurat som paa TV (bortsett fra at straahyttene var dekket av plast). Selv var vi riktignok mer interessert i alle havskilpaddene som holdt til paa stranden. De var utrolig store og flotte, og poserte villig for kameraene vaare:

Det enste som stod paa vaar "to do"-liste for Hawaii, foruten aa bli brune og fine til vi kommer hjem, var aa besoeke Pearl Harbor. Etter aa ha vaert i Hiroshima i Japan, var vi spente paa aa se WWII fra amerikanernes side. Det saa omtrent saann ut:

Saann ser iallfall USS Arizona Memorial ut gjennom siktehullet til et vaapen fra ubaaten USS Bowfin. Museet innebar en dokumentarfilm om angrepet paa Pearl Harbor, en baattur ut til minnesmerket som er bygget over vraket av Arizona, og et frivillig besoek i den tidligere nevnte ubaaten. Alt var veldig interessant, og ikke mer overpatriotisk og emosjonelt enn vi hadde forventet... Her er Christine inne i USS Bowfin:

Minnesmerket var omtrent like amerikansk som ventet.

Oppholdet paa Hawaii var avslappende og fint, men ikke like sosialt som paa Fiji. Vi bodde heldigvis paa rom med fire hyggelige irske og engelske jenter, som vi hang litt med to av kveldene.

Observasjoner fra Hawaii:

- Det kryr av hvite limousiner! Uten aa overdrive saa vi minst ti biler daglig rundt i gatebildet....

- Det er utrolig mange asiater her. Mange skilt og emballasjer staar paa baade engelsk og japansk.

- Det ulmer av surfere i alle aldre og varianter. Noen er ogsaa utstyrt med en padleaare, som visstnok er en tradisjonell Hawaiansk variant av sporten...

- Det er en "ABC Store" paa hvert gatehjoerne, bokstavelig talt... Bare paa vaart kvartal ligger det tre stykker. Veldig greit, for her har de alt man trenger av snacks, drikke og praktiske ting.

- Bilene er utrolig store, og det er hoey Jeep-faktor.

- Gatebildet er preget av overraskende mange hjemloese. Ordet paa gaten sier at de er blitt flyttet hit fra varmere og kaldere stater, frodi klimaet her tillater at de kan vaere ute aaret rundt...

-Alle sier Aloha istedenfor "hi"!

Bula fra Fiji

Etter travle og kalde dager i New Zealand var det paa tide med en liten ferie fra det harde livet som backpacker. Destinasjonen var Fiji, og det store spoersmaalet var hvilke oyer man skulle velge i dette Stillehavsparadiset. Etter intens, dog lite fruktbar, tankevirksomhet, fikk vi heldigvis hjelp av en Fijientusiast paa hostellet i Christchurch. Valget falt derfor paa rolige Manta Ray Resort i Yasawa-oeyene, kombinert med livlige Beachcomber som ligger naermere hovedoeyen.

Etter en overnatting i Nadi paa hovedoeyen satte vi kursen mot Manta Ray. Her gikk dagene i korte trekk med til soling, boklesing, avslapping i hengekoeyen, og glimrende snorkling. Man trengte kun aa svoemme fem meter ut fra stranden foer man var midt i et akvarium av fargerik fisk og nydelige koraller. Skulle gjerne hatt et undervannskamera der... Den ene dagen meldte jeg meg dessuten paa en dykketur, og fikk et fantastisk dykk ute paa revet. Fra denne oeyen saa vi dessuten en nydelig solnedgang:

For aa faa et mest mulig behagelig opphold, hadde vi for engangs skyld bestilt eget rom, i form av en saakalt bure. Dette var en hyggelig liten hytte rett ved stranden, med havutsikt og det hele. Her er Christine utenfor "buret vaart":

Siden vi tross alt befant oss paa en tropisk oey, foelte vi at det var paa sin plass aa smake paa et par paraplydrinker... (De var dessverre ikke like gode som de ser ut paa bildet.)


Denne kvelden moette vi foroevrig tre riktig hyggelige svensker. Dagen derpaa gikk vi inn for aa finne ut hvor mange man faar plass til i en hengekoeye. Svaret var fire, og det saa omtrent slik ut:



Av andre minneverdige oeyeblikk fra foerste stopp, kan jeg nevne en utflukt til naermeste landsby. Denne befant seg paa en oey 20 minutter fra vaar, og her fikk vi besoekt en barneskole, en kirke og et hyggelig marked. Hoeydepunktet var selvsagt skolen, hvor vi fikk hilse paa utrolig mange soete barn... De yngste var tre aar gamle, og hadde forberedt en sang til oss. Etter et forsoek paa litt engelsk small talk, spurte laereren om ikke vfi kunne fremfoere noe. Ved siden av Christine og meg var det fire engelskmenn, og vi vred alle hjernene hardt for aa komme paa en velkjent sang. Dette gikk dessverre ganske daarlig, og etter noen ganske kleine minutter tok omsider vi norkse initiativet og sang Bae, bae lille lam... Barna saa ikke saerlig imponerte ut. De engelske hermet og fulgte opp med deres versjon av Little black sheep. Saa fikk vi heldigvis gaa videre til de eldre klassene...

Etter fire avslappende dager paa Manta Ray vendte vi snuten mot Beachcomber. Denne oeyen har rykte paa seg for aa vaere et skikkelig partysted, og vi ble derfor moett med en del "Good luck" naar vi fortalte folk at vi skulle tilbringe fire netter der.

Spente installerte vi oss i vaar bestilte bure. Denne gangen fant vi imidertid ingen straahytte, men tvert i mot en luksurioes leilighet med tre senger, eget bad, kjoeleskap, private solsenger og hengekoeyer og strandtilgang. Dette medfoerte selvsagt at vi ble kalt "flashpackere" av alle de andre paa oeyen, men det er i grunn en tittel vi kan leve med...;)

Beachcomber er en utrolig liten oey som man kan gaa rundt paa ti minutter. Her er strendene enda finere og vannet enda groennere enn lenger nord. Paa denne oeyen gjorde vi rett og slett ikke annet enn aa sole oss, spise enorme mengder god mat og feste paa kveldene. Et ganske behagelig liv, med andre ord.

Det eneste skaaret i gleden var at den personen vi har kommet desidert daarligst overens med paa hele turen, den tidligere nevnte Merra fra Fraser Island, dukket opp paa bordet ved siden av oss foerste kvelden... Det gikk kaldt nedover ryggene vaare mens Christine og jeg diskuterte alternative strategier for videre samhandling med dette faele, franske kvinnemennesket. Valget falt paa en "Ignorer og avvent situasjonen"-strategi. Etter aa ha unngaatt blikkontakt i et par timer moette jeg dessverre La Mer og co alene i en moerk bakgate (les: paa vei ut av baren). Jeg saa ingen annen utvei enn aa stotre "Hi", men da verken Mademoiselle Mer eller venninnen svarte, tolket vi det som en erklaering av kald krig. De neste to dagene unngikk vi derfor all interaksjon (noe som er ganske vanskelig paa verdens minste oey), foer franskmennene forsvant like plutselig som de dukket opp. Med slangen ute av paradis (eller "stemt av oeyen", for aa bruke riktig reality show-terminologi), kunne vi endelig senke skuldrene og slaa ut haaret.

Heldigvis moette vi en god del riktig hyggelige mennesker ogsaa, deriblant en svenske, en nordmann og noen engelskmenn. Her spiller vi Ring of Fire den ene kvelden:

Oppholdet paa Beachcomber var litt mer slitsomt enn det paa Manta Ray, men vi var likevel ikke helt klare for aa forlate oeyen da den tid kom. Vemodig vinket vi farvel til et av vaare favorittsteder saa langt... Og satte kursen mot Hawaii.

Fiji kan paa mange maater oppsummeres slik:

- Sol og fint vaer

- Masse hyggelige backpackere

- Fantastisk buffet til alle maaltider, en daarlig kombinasjon med at bikinisesongen er i full gang...

- Folk sier BULA ("hei") hele tiden, og er utrolig blide og hyggelige

- Alt er paa "Fiji time", dvs at ting tar ufattelig lang tid...

- Det kryr av huladansere og menn i bastskjoert som opptrer for oss turister

- De har verdens beste ananas

- Mye finere koraller enn paa Great Barrier Reef

- Paa hostellene spiller de mest gammel musikk, saerlig Shania Twain, Bryan Adams og div. slagere fra 60tallet.

- Internett koster en formue, og det er kun et par pc'er paa hver oey.

NZ: South Island

I New Zealand er det ti ganger saa mange sauer som mennesker... Ikke rart man blir advart!

Foerste stopp paa soeroeyen var den koselige byen Nelson. Her bodde vi paa dette idylliske hostellet i et villastroek like ved sentrum.

Den ene dagen dro vi paa tur i nasjonalparken Abel Tasman. Turen foregikk delvis til fots, og delvis i en tomannskajakk. Jeg og Christine var et ganske godt team...

Dagen derpaa gjentok vi suksessen fra Australia og dro paa ridetur. Denne gangen fikk vi dessuten proevd oss paa traving, ganske kult!

Her ser dere gliset vaart, Sunny (eller Sondre, om dere vil). Som dere ser er ikke dette en hvilken som helst bil, men naermere bestemt en Nissan Sunny SuperSaloon. Top of the notch...
Andre stopp var smaabyen Kaikoura, best kjent for store mengder sjoedyr, deriblant seler.
Dette skiltet saa vi ETTER at jeg hadde sneket meg innpaa selen over, og blitt snoeftet vekk...
Legg saerlig merke til at det ikke anbefales aa FLYTTE paa selene...

I Kaikoura fikk vi dessuten svoemt med ville delfiner, en fantastisk opplevelse!
Naa har vi kommet oss til siste stopp i NZ: Christchurch - the Garden City. Her domineres gatebildet av restaurerte, koselige trikker ala denne...

Mer detaljer kommer neste gang jeg foeler meg inspirert!:)