Aloha fra Hawaii

Da vi dro fra Fiji til Hawaii krysset vi datolinjen, noe som gjorde at vi fikk soendag 1.juni to ganger. Vi slet litt med aa holde tungen rett i munnen ang. dette fenomenet, men slo oss etter litt forvirring til ro med at Hawaii ligger 22 timer bak Fiji. Paa flyturen hadde vi verdens mest behagelige seter, med to "skylapper" som holdt hodet paa plass i setet. Perfekt for aa sitte og sove! Noe vi foelgelig gjorde hele veien...

Hawaii bestaar ogsaa av en rekke oeyer, men siden vi kun hadde en uke her bestemte vi oss for aa holde oss paa Oahu, hvor Honolulu ligger. Vi installerte oss i Waikiki, paa et greit hostell 100 meter fra stranden. Stranden her er lang og fin, med masse turister og surfere. Vannet lever imidlertid ikke helt opp til den krystallklare standarden satt av Fiji, men det duger til aa kjoele seg ned... Det trengs, for til gjengjeld er det enda varmere her, med ca 30 grader hver dag. Etter det eksotiske oppholdet paa Fiji, langt fra butikker og cafeer, satte vi dessuten stor pris paa daglig tilgang til Starbucks, shopping og underholdning. Her spiser Christine frokost paa Starbucks paa vei til stranden:

...og her nyter vi en oppfriskende fruktjuice:...og en ikke fullt saa oppfriskende ostekake paa The Cheesecake Factory:En av de foerste kveldene tok vi en tur paa kino for aa se den etterlengtede Sex and the city-filmen. Denne svarte heldigvis til forventningene! Ellers tillot vi oss omsider litt shopping, naa som vi ikke trenger aa drasse paa vaare overdimensjonerte sekker saa veldig mye lenger. Inpirert av spreke "se og bli sett"-mennesker paa stranden tok jeg turens tredje joggetur en morgen. Ruten var en runde rundt Diamond Head, et landemerske av et krater i enden av Waikiki Beach. Det var utrolig deilig aa bevege seg litt etter etegildet paa Fiji!

Den ene dagen arrangerte hostellet en tur til de fantastiske strendene paa North Shore. Her var det lengre mellom turistene, og ganske mye klarere vann enn paa overfylte Waikiki. Den foerste stranden vi stoppet ved het Waimea Bay, og her var det en klippe som de lokale hevdet var 10 meter hoey. Hvorvidt denne overdrivelsen var skapt av skrytende amerikanere som har hoppet fra toppen, eller skyldtes daarlig konversjon fra fot til meter,vites ikke... Jeg proevde meg iallfall paa et hopp, og det foeltes ikke saerlig mye mer enn 6 meter. Like greit, kanskje... Moro var det iallfall! Meg i svevet:

Strand nummer to het Sunset Beach, og var minst like fin som den i TVserien med samme navn. Her laa jeg imidlertid aa slumret stort sett hele tiden, saa jeg fikk ikke nytt utsikten fullt ut... Christine i vaaken tilstand:

Det siste stoppet var en strand knyttet til en annen TVserie, naermere bestemt stranden der leiren i LOST ligger. Vi gikk forbi settet, som i foelge de som har fulgt med var akkurat som paa TV (bortsett fra at straahyttene var dekket av plast). Selv var vi riktignok mer interessert i alle havskilpaddene som holdt til paa stranden. De var utrolig store og flotte, og poserte villig for kameraene vaare:

Det enste som stod paa vaar "to do"-liste for Hawaii, foruten aa bli brune og fine til vi kommer hjem, var aa besoeke Pearl Harbor. Etter aa ha vaert i Hiroshima i Japan, var vi spente paa aa se WWII fra amerikanernes side. Det saa omtrent saann ut:

Saann ser iallfall USS Arizona Memorial ut gjennom siktehullet til et vaapen fra ubaaten USS Bowfin. Museet innebar en dokumentarfilm om angrepet paa Pearl Harbor, en baattur ut til minnesmerket som er bygget over vraket av Arizona, og et frivillig besoek i den tidligere nevnte ubaaten. Alt var veldig interessant, og ikke mer overpatriotisk og emosjonelt enn vi hadde forventet... Her er Christine inne i USS Bowfin:

Minnesmerket var omtrent like amerikansk som ventet.

Oppholdet paa Hawaii var avslappende og fint, men ikke like sosialt som paa Fiji. Vi bodde heldigvis paa rom med fire hyggelige irske og engelske jenter, som vi hang litt med to av kveldene.

Observasjoner fra Hawaii:

- Det kryr av hvite limousiner! Uten aa overdrive saa vi minst ti biler daglig rundt i gatebildet....

- Det er utrolig mange asiater her. Mange skilt og emballasjer staar paa baade engelsk og japansk.

- Det ulmer av surfere i alle aldre og varianter. Noen er ogsaa utstyrt med en padleaare, som visstnok er en tradisjonell Hawaiansk variant av sporten...

- Det er en "ABC Store" paa hvert gatehjoerne, bokstavelig talt... Bare paa vaart kvartal ligger det tre stykker. Veldig greit, for her har de alt man trenger av snacks, drikke og praktiske ting.

- Bilene er utrolig store, og det er hoey Jeep-faktor.

- Gatebildet er preget av overraskende mange hjemloese. Ordet paa gaten sier at de er blitt flyttet hit fra varmere og kaldere stater, frodi klimaet her tillater at de kan vaere ute aaret rundt...

-Alle sier Aloha istedenfor "hi"!

Bula fra Fiji

Etter travle og kalde dager i New Zealand var det paa tide med en liten ferie fra det harde livet som backpacker. Destinasjonen var Fiji, og det store spoersmaalet var hvilke oyer man skulle velge i dette Stillehavsparadiset. Etter intens, dog lite fruktbar, tankevirksomhet, fikk vi heldigvis hjelp av en Fijientusiast paa hostellet i Christchurch. Valget falt derfor paa rolige Manta Ray Resort i Yasawa-oeyene, kombinert med livlige Beachcomber som ligger naermere hovedoeyen.

Etter en overnatting i Nadi paa hovedoeyen satte vi kursen mot Manta Ray. Her gikk dagene i korte trekk med til soling, boklesing, avslapping i hengekoeyen, og glimrende snorkling. Man trengte kun aa svoemme fem meter ut fra stranden foer man var midt i et akvarium av fargerik fisk og nydelige koraller. Skulle gjerne hatt et undervannskamera der... Den ene dagen meldte jeg meg dessuten paa en dykketur, og fikk et fantastisk dykk ute paa revet. Fra denne oeyen saa vi dessuten en nydelig solnedgang:

For aa faa et mest mulig behagelig opphold, hadde vi for engangs skyld bestilt eget rom, i form av en saakalt bure. Dette var en hyggelig liten hytte rett ved stranden, med havutsikt og det hele. Her er Christine utenfor "buret vaart":

Siden vi tross alt befant oss paa en tropisk oey, foelte vi at det var paa sin plass aa smake paa et par paraplydrinker... (De var dessverre ikke like gode som de ser ut paa bildet.)


Denne kvelden moette vi foroevrig tre riktig hyggelige svensker. Dagen derpaa gikk vi inn for aa finne ut hvor mange man faar plass til i en hengekoeye. Svaret var fire, og det saa omtrent slik ut:



Av andre minneverdige oeyeblikk fra foerste stopp, kan jeg nevne en utflukt til naermeste landsby. Denne befant seg paa en oey 20 minutter fra vaar, og her fikk vi besoekt en barneskole, en kirke og et hyggelig marked. Hoeydepunktet var selvsagt skolen, hvor vi fikk hilse paa utrolig mange soete barn... De yngste var tre aar gamle, og hadde forberedt en sang til oss. Etter et forsoek paa litt engelsk small talk, spurte laereren om ikke vfi kunne fremfoere noe. Ved siden av Christine og meg var det fire engelskmenn, og vi vred alle hjernene hardt for aa komme paa en velkjent sang. Dette gikk dessverre ganske daarlig, og etter noen ganske kleine minutter tok omsider vi norkse initiativet og sang Bae, bae lille lam... Barna saa ikke saerlig imponerte ut. De engelske hermet og fulgte opp med deres versjon av Little black sheep. Saa fikk vi heldigvis gaa videre til de eldre klassene...

Etter fire avslappende dager paa Manta Ray vendte vi snuten mot Beachcomber. Denne oeyen har rykte paa seg for aa vaere et skikkelig partysted, og vi ble derfor moett med en del "Good luck" naar vi fortalte folk at vi skulle tilbringe fire netter der.

Spente installerte vi oss i vaar bestilte bure. Denne gangen fant vi imidertid ingen straahytte, men tvert i mot en luksurioes leilighet med tre senger, eget bad, kjoeleskap, private solsenger og hengekoeyer og strandtilgang. Dette medfoerte selvsagt at vi ble kalt "flashpackere" av alle de andre paa oeyen, men det er i grunn en tittel vi kan leve med...;)

Beachcomber er en utrolig liten oey som man kan gaa rundt paa ti minutter. Her er strendene enda finere og vannet enda groennere enn lenger nord. Paa denne oeyen gjorde vi rett og slett ikke annet enn aa sole oss, spise enorme mengder god mat og feste paa kveldene. Et ganske behagelig liv, med andre ord.

Det eneste skaaret i gleden var at den personen vi har kommet desidert daarligst overens med paa hele turen, den tidligere nevnte Merra fra Fraser Island, dukket opp paa bordet ved siden av oss foerste kvelden... Det gikk kaldt nedover ryggene vaare mens Christine og jeg diskuterte alternative strategier for videre samhandling med dette faele, franske kvinnemennesket. Valget falt paa en "Ignorer og avvent situasjonen"-strategi. Etter aa ha unngaatt blikkontakt i et par timer moette jeg dessverre La Mer og co alene i en moerk bakgate (les: paa vei ut av baren). Jeg saa ingen annen utvei enn aa stotre "Hi", men da verken Mademoiselle Mer eller venninnen svarte, tolket vi det som en erklaering av kald krig. De neste to dagene unngikk vi derfor all interaksjon (noe som er ganske vanskelig paa verdens minste oey), foer franskmennene forsvant like plutselig som de dukket opp. Med slangen ute av paradis (eller "stemt av oeyen", for aa bruke riktig reality show-terminologi), kunne vi endelig senke skuldrene og slaa ut haaret.

Heldigvis moette vi en god del riktig hyggelige mennesker ogsaa, deriblant en svenske, en nordmann og noen engelskmenn. Her spiller vi Ring of Fire den ene kvelden:

Oppholdet paa Beachcomber var litt mer slitsomt enn det paa Manta Ray, men vi var likevel ikke helt klare for aa forlate oeyen da den tid kom. Vemodig vinket vi farvel til et av vaare favorittsteder saa langt... Og satte kursen mot Hawaii.

Fiji kan paa mange maater oppsummeres slik:

- Sol og fint vaer

- Masse hyggelige backpackere

- Fantastisk buffet til alle maaltider, en daarlig kombinasjon med at bikinisesongen er i full gang...

- Folk sier BULA ("hei") hele tiden, og er utrolig blide og hyggelige

- Alt er paa "Fiji time", dvs at ting tar ufattelig lang tid...

- Det kryr av huladansere og menn i bastskjoert som opptrer for oss turister

- De har verdens beste ananas

- Mye finere koraller enn paa Great Barrier Reef

- Paa hostellene spiller de mest gammel musikk, saerlig Shania Twain, Bryan Adams og div. slagere fra 60tallet.

- Internett koster en formue, og det er kun et par pc'er paa hver oey.