Bula fra Fiji

Etter travle og kalde dager i New Zealand var det paa tide med en liten ferie fra det harde livet som backpacker. Destinasjonen var Fiji, og det store spoersmaalet var hvilke oyer man skulle velge i dette Stillehavsparadiset. Etter intens, dog lite fruktbar, tankevirksomhet, fikk vi heldigvis hjelp av en Fijientusiast paa hostellet i Christchurch. Valget falt derfor paa rolige Manta Ray Resort i Yasawa-oeyene, kombinert med livlige Beachcomber som ligger naermere hovedoeyen.

Etter en overnatting i Nadi paa hovedoeyen satte vi kursen mot Manta Ray. Her gikk dagene i korte trekk med til soling, boklesing, avslapping i hengekoeyen, og glimrende snorkling. Man trengte kun aa svoemme fem meter ut fra stranden foer man var midt i et akvarium av fargerik fisk og nydelige koraller. Skulle gjerne hatt et undervannskamera der... Den ene dagen meldte jeg meg dessuten paa en dykketur, og fikk et fantastisk dykk ute paa revet. Fra denne oeyen saa vi dessuten en nydelig solnedgang:

For aa faa et mest mulig behagelig opphold, hadde vi for engangs skyld bestilt eget rom, i form av en saakalt bure. Dette var en hyggelig liten hytte rett ved stranden, med havutsikt og det hele. Her er Christine utenfor "buret vaart":

Siden vi tross alt befant oss paa en tropisk oey, foelte vi at det var paa sin plass aa smake paa et par paraplydrinker... (De var dessverre ikke like gode som de ser ut paa bildet.)


Denne kvelden moette vi foroevrig tre riktig hyggelige svensker. Dagen derpaa gikk vi inn for aa finne ut hvor mange man faar plass til i en hengekoeye. Svaret var fire, og det saa omtrent slik ut:



Av andre minneverdige oeyeblikk fra foerste stopp, kan jeg nevne en utflukt til naermeste landsby. Denne befant seg paa en oey 20 minutter fra vaar, og her fikk vi besoekt en barneskole, en kirke og et hyggelig marked. Hoeydepunktet var selvsagt skolen, hvor vi fikk hilse paa utrolig mange soete barn... De yngste var tre aar gamle, og hadde forberedt en sang til oss. Etter et forsoek paa litt engelsk small talk, spurte laereren om ikke vfi kunne fremfoere noe. Ved siden av Christine og meg var det fire engelskmenn, og vi vred alle hjernene hardt for aa komme paa en velkjent sang. Dette gikk dessverre ganske daarlig, og etter noen ganske kleine minutter tok omsider vi norkse initiativet og sang Bae, bae lille lam... Barna saa ikke saerlig imponerte ut. De engelske hermet og fulgte opp med deres versjon av Little black sheep. Saa fikk vi heldigvis gaa videre til de eldre klassene...

Etter fire avslappende dager paa Manta Ray vendte vi snuten mot Beachcomber. Denne oeyen har rykte paa seg for aa vaere et skikkelig partysted, og vi ble derfor moett med en del "Good luck" naar vi fortalte folk at vi skulle tilbringe fire netter der.

Spente installerte vi oss i vaar bestilte bure. Denne gangen fant vi imidertid ingen straahytte, men tvert i mot en luksurioes leilighet med tre senger, eget bad, kjoeleskap, private solsenger og hengekoeyer og strandtilgang. Dette medfoerte selvsagt at vi ble kalt "flashpackere" av alle de andre paa oeyen, men det er i grunn en tittel vi kan leve med...;)

Beachcomber er en utrolig liten oey som man kan gaa rundt paa ti minutter. Her er strendene enda finere og vannet enda groennere enn lenger nord. Paa denne oeyen gjorde vi rett og slett ikke annet enn aa sole oss, spise enorme mengder god mat og feste paa kveldene. Et ganske behagelig liv, med andre ord.

Det eneste skaaret i gleden var at den personen vi har kommet desidert daarligst overens med paa hele turen, den tidligere nevnte Merra fra Fraser Island, dukket opp paa bordet ved siden av oss foerste kvelden... Det gikk kaldt nedover ryggene vaare mens Christine og jeg diskuterte alternative strategier for videre samhandling med dette faele, franske kvinnemennesket. Valget falt paa en "Ignorer og avvent situasjonen"-strategi. Etter aa ha unngaatt blikkontakt i et par timer moette jeg dessverre La Mer og co alene i en moerk bakgate (les: paa vei ut av baren). Jeg saa ingen annen utvei enn aa stotre "Hi", men da verken Mademoiselle Mer eller venninnen svarte, tolket vi det som en erklaering av kald krig. De neste to dagene unngikk vi derfor all interaksjon (noe som er ganske vanskelig paa verdens minste oey), foer franskmennene forsvant like plutselig som de dukket opp. Med slangen ute av paradis (eller "stemt av oeyen", for aa bruke riktig reality show-terminologi), kunne vi endelig senke skuldrene og slaa ut haaret.

Heldigvis moette vi en god del riktig hyggelige mennesker ogsaa, deriblant en svenske, en nordmann og noen engelskmenn. Her spiller vi Ring of Fire den ene kvelden:

Oppholdet paa Beachcomber var litt mer slitsomt enn det paa Manta Ray, men vi var likevel ikke helt klare for aa forlate oeyen da den tid kom. Vemodig vinket vi farvel til et av vaare favorittsteder saa langt... Og satte kursen mot Hawaii.

Fiji kan paa mange maater oppsummeres slik:

- Sol og fint vaer

- Masse hyggelige backpackere

- Fantastisk buffet til alle maaltider, en daarlig kombinasjon med at bikinisesongen er i full gang...

- Folk sier BULA ("hei") hele tiden, og er utrolig blide og hyggelige

- Alt er paa "Fiji time", dvs at ting tar ufattelig lang tid...

- Det kryr av huladansere og menn i bastskjoert som opptrer for oss turister

- De har verdens beste ananas

- Mye finere koraller enn paa Great Barrier Reef

- Paa hostellene spiller de mest gammel musikk, saerlig Shania Twain, Bryan Adams og div. slagere fra 60tallet.

- Internett koster en formue, og det er kun et par pc'er paa hver oey.