Road trip to LA

Den 3. september bestemte vi oss for å innvie vår nye leiebil, en lekker, hvit Dodge Journey, med et brak - nærmere bestemt med en road trip til Los Angeles. Sofie fylte dessuten 25 på søndagen, så timingen var upåklagelig. Vi ble faktisk en fin liten gjeng på 13, dvs. alle oss norske på skolen + våre to danske roommates Helle og Sofie. Langhelgen gikk stort sett med til wining and dining, byturer på diverse fancy klubber, litt shopping og avslapping på Manhattan Beach og Venice Beach. Alt i alt en forrykende helg, som vi merket på både helsen og lommeboken i en god stund etterpå...

Her tanker vi opp gliset in the middle of nowhere, hvor det sikkert var 50 grader.

Vi bodde på et utrolig kult motell i West Hollywood, som danskene hadde oppdaget mens de reiste rundt i sommer. Det het Farmer's Daughter, og var mildt sagt gjennomført innredet, med hageredskaper på veggene, rutete gardiner og blomsterkanner til pynt.

Basseng var der også, noe vi satte stor pris på hver morgen... Hotellrestauranten Tart serverte dessuten fantastisk frokost, så vi fikk med andre ord en veldig god start på dagene til tross for sene kvelder.

Vi hadde heldigvis fått anbefalt en god del klubber og barer, så med ett unntak (fjortisstedet Area) var vi veldig fornøyde med kveldene. My Place, Teddy's og XIV kan absolutt anbefales, og trofaste seere av The Hills kjenner kanskje igjen noen av navnene... Vi så visstnok noen av stjernene derfra også, men det gikk meg hus forbi.

Lørdagen gikk med til shopping i Melrose Avenue, Rodeo Drive og på Beverly Center. Christine, Helle og Sofie var dessuten i Robertson Avenue, hvor de blant annet var inni en solbrillebutikk i 20min sammen med Lindsay Lohan... Hun så visstnok enda mer ut som et vrak i virkeligheten.

The girls in Melrose Avenue.
Vi sa at det var Sofie sin bursdag hver dag, så hun fikk intet mindre enn fire gratis desserter i løpet av helgen...

Vi var også veldig heldige med restarantvalget hver kveld, noe som skyldes flittig bruk av anbefalinger, samt min LA-bok. Sushi på Koi og biff på STK var to av høydepunktene. Begge steder hadde egne områder til paparazziene utenfor... Her spiser vi på Roosevelt Hotel fredag kveld.

På stranden i Venice Beach leide jeg og Helle såkalte Boogie Boards, noe som var utrolig kult faktisk. En irriterende liten jente spurte riktignok om å få låne mitt, og begynte å legge ut om at hun var fattig og at det var brorens bursdag... Jeg svarte "maybe later" og gikk over til den andre delen av stranden. Amerikanere har virkelig ingen hemniger med å snakke til fremmede.

The bay is safe on our watch...

Vi syntes selv vi så ganske kule ut...

Det var faktisk ikke så lett som vi trodde, men vi fikk heldigvis dreisen på det etterhvert.

Board Babes...

Vi var alle enige om at det var en fantastisk tur! Og at det var deilig å komme tilbake til stille, rolige Monterey på søndagen...;)

Party in the Pastel Paradise

Etter to lange innlegg om alle mine mer eller mindre givende førsteinntrykk fra California, ble det visst litt stille her inne. Dessverre er det sånn at når man først opplever noe som er verdt å skrive hjem om, så mangler man tiden til å gjøre nettopp det... Her kommer derfor en aldri så liten oppsummering av de siste to ukene.

Lørdag 29. august arrangerte vi innflyttingsfest i Pastellparadiset vårt i Pacific Grove. For at gjestene skulle stå i stil til de fargerike omgivelsene, ble temaet pastellfarger. Siden skolen ikke hadde startet på dette tidspunktet, var vi egentlig litt usikre på om vi kjente nok folk til å holde en fest. Vi inviterte derfor alle som vi snakket med i mer enn fem minutter i løpet av den første uken, enten det var på "bli kjent-aktiviteter" på skolen eller på den lokale baren, Mucky Duck. Utover de selvskrevne gjestene, dvs. de 20 skandinavene på skolen, var vi var derfor ganske spente på hvem som kom til å dukke opp.

På forhånd hadde vi hørt fra flere hold at amerikanere foretrekker å ringe til politiet istedenfor å komme bort og ringe på hvis naboene bråker. Vi bestemte oss derfor for å ta en nabovarselrunde lørdag ettermiddag. Alle fire troppet derfor opp til de seks nærmeste husene i gaten, som vi antok å være i umiddelbar fare for å bli utsatt for støy senere på kvelden. Alle naboene var utrolig koselige og imøtekommende, stilte masse spørsmål om hvor vi kom fra og hva vi drev med, og sa at det overhode ikke var noe problem at vi skulle holde fest. Den gamle damen i nabohuset sa dessuten at hun skulle feire barnebarnets bursdag klokken 17.30, så hun kom likevel ikke til å være hjemme...:) Naboen på den andre siden sa at han hadde en datter på "about your age" (hun viste seg å være 12) som kanskje ville komme bortom... En tredje dame inviterte oss inn og spurte om hun skulle kjøre oss til supermarkedet en dag, mens et ungt par sa at de likevel sov med ørepropper. Alle takket med andre ord nei til tilbudet om å få vårt telefonnummer så de kunne ringe hvis vi var for høylytte. Alt i alt fikk de oss til å føle oss riktig så velkomne i nabolaget.

Kvelden startet med middag med de tidligere nevnte bergenserne Hans og Tarjei. I den forbindelse fikk vi testet vår lille hage og ikke minst grillen. Utover kvelden dukket det opp en herlig miks av fargerikt antrukne mennesker som vi kjente mer eller mindre (helst mindre...). Stemningen var generelt god, noe som ble forsterket av at vi i god amerikansk stil hadde stilt med både punsj og et par "kegs" (øltønner). Alle så ut til å kose seg, og festen gikk festlig, men ryddig for seg.

Her er Helle med sine nye venner, Nicki og Alberto (og norske Bjørn i bakgrunnen).

Ved 03-tiden stod jeg og viste noen bilder på mitt kamera til en fyr fra skolen, da jeg plutselig hørte en fremmed stemme si "That's a good one!" Da jeg løftet blikket så jeg til min store forskrekkelse rett opp på en politimann... Han var åpenbart kommet inn bakveien, og ba om å få se legitimasjon. Jeg og Sofie løp og hentet både pass og førerkort, og kunne til konstabelens store overraskelse bevise at vi var over 21 (merkelig at alle synes vi ser så unge ut her borte!). Han skrev ned navnene våre, og sa vennlig at alle måtte gå hjem fordi en nabo hadde ringt og klaget. Jeg spurte om vi ikke kunne være der litt lengre hvis vi bare var mer stille, og han gikk med på det så lenge vi fikk inn alle som satt ute i hagen, samt skrudde ned musikken. Dette fungerte fint i ca fem minutter etter at politiet gikk, før en lettere beruset nordmann gikk bort og skrudde opp musikken på maks. Jeg og Helle fløy nærmest gjennom luften mot stereoanlegget for å skru ned volumet, men til ingen nytte - det banket allerede på døren igjen og den uniformerte mannen sa de klassiske ordene man alltid hører i high school movies: "The party's over, guys...".

Alle aksepterte dette, takket overraskende pent for seg og skyndet seg ut døren. Amerikanere er tydeligvis vant til at de fleste fester ender sånn... Den eneste som nektet å akseptere at festen var slutt, var en utrolig kverulerende fyr ved navn Rob. Han begynte å krangle med politiet allerede første gang de kom, og hevdet at de ikke hadde rett til å komme inn bakdøren osv... Alle vi i husstanden gjentok gang på gang at han bare skulle la det ligge, og at vi ikke brydde oss, og ble ganske irriterte siden politiet allerede hadde sagt at de var snille som lot oss slippe bot for å forstyrre nabolaget. Stemningen mellom oss og politiet var i det minste god, og jeg spurte derfor om å få ta et bilde sammen med han ene. Her poserer jeg, mr Officer og norske Aase... (Mamma og Pappa, jeg regner med at dere ønsker dere en innrammet versjon til jul!)

Kverulanten Rob gav seg imidlertid ikke, og fortsatte å mase selv etter at alle var gått ut for å vente på taxi foran huset. Jeg gadd ikke å blande meg mer, så vi gikk bare inn igjen og lukket døren bak oss. Dagen derpå fikk vi høre at denne Rob var blitt lagt i bakken med håndjern, måtte tilbringe natten på glattcelle for "public intoxication", og må stille i retten i november... Moralen er "Pick your battles"...

Vi var naturligvis veldig nysgjerrige på hvem av våre tilsynelatende hyggelige naboer som hadde ringt til the PG Police. Dette fant jeg imidlertid ut av tidlig søndag morgen, da jeg var på vei til bosset med masse tomflasker, ikledd pysjamasbukse og hettegenser. En av nabodamene fra dagen før (Henrietta på ca 50) kom løpende over veien da hun så meg, og sa "we need to chat". Hun klaget over at det var "a pretty loud party", og at selv om folk satte pris på at vi kom og introduserte oss, så mente hun at vi nok hadde "alienated quite a few people". Det viste seg i det minste at det var noen av dem vi ikke hadde gått til som hadde ringt politiet. Jeg beklaget, og sa at det ikke skulle skje igjen, og hun endte med å gi meg en klem... Amerikanere, ass.

Tilbake på skolen var folk iallfall fornøyde med kvelden, og kommenterte at de var imponerte over at den hadde vart såpass lenge...

Monterey: First impressions...

Vi ankom som sagt Monterey i vår minivan fredag kveld. Vel fremme spiste vi på Bubba Gump, og det viste seg da at Helle aldri har sett Forest Gump... Needless to say ble vi enige om å se denne før vi spiser der neste gang. Etter måltidet skrev vi inn adressen til vårt nye hjem på GPSen, og kjørte spent oppover de bratte bakkene mot 7th street. Der møtte et veldig koselig, dog særdeles fargerikt, syn oss... Vårt nye hus består av to etasjer, hvor den ene inneholder fin stue med parkett, et lite toalett, flisebelagt kjøkken og tilhørende mintfarget spisekrok.

I overetasjen ligger tre soverom, en gang og to bad. Her har huseierne virkelig latt kreativiteten få fritt spillerom, og dette gir seg utslag i vegger og pynt i (nesten) alle regnbuens farger. Siden vi er fire som skal dele tre soverom trakk vi lodd om hvor de forskjellige skulle bo. Sofie endte på det lilla rommet (såkalt lavendelfarget), jeg på det lyseblå, og Helle og Christine på det ferskenfargede "master bedroom". Sistnevnte hadde også et eget bad.

Mitt rom var åpenbart gutterommet, med Ole Brumm-bilde på veggen (nei, Henrik - Ole Brumm er ikke en kjent nordmann, men det norske navnet på Winnie the Pooh...), og et "maritimt tema" med intet mindre enn 16 pyntefisker i ulike farger og størrelser. Det eneste feminine ved rommet er et lyseblått fuglehus som ligner en strandhytte (et av overraskende mange pyntefuglehus spredd rundt i huset), samt et "walk in closet" - som riktignok var fyldt med leker. Jeg fikk heldigvis komprimert disse, satt sammen de to enkle sengene, fjernet 14 av fiskene, og kjøpt et speil - så nå er rommet faktisk riktig så koselig.

Planen er å bytte rom halvveis i semesteret, så jeg og Sofie skal dele rom fra oktober en gang.

Her holder vi LAN-party på Sofies rom, som de computer geekene vi er...:)

Monterey downtown er på mange måter delt i to - gaten Cannery Row, og Downtown hvor skolen og Fisherman's Wharf befinner seg. Cannery Row ligger 10 min downhill fra oss, med mange koselige cafeer og restauranter (inkludert Starbucks, wee...) og Monterey Bay Aquarium. Denne gaten har forøvrig gitt navn til en bok av John Steinbeck, Montereys store sønn. Selve downtown er også veldig hyggelig, med kino, en del cafeer og enkelte butikker. Det skal visstnok ligge et kjøpesenter ikke så langt herfra, men vi satser på å spare shoppingen til diverse helgeutflukter. Fisherman's Wharf er en pir med mange boder og fiskerestauranter, som minner litt om sin navnesøster i San Fran. Herfra kan man også se en del av Monterey Bays yrende sjøliv; vi så blant annet en sel da vi var der. Her står Helle foran en candy shop på piren:

Som ekte (?) Københavnere gikk vi til innkjøp av sykler allerede den tredje dagen, i påvente av at vi får skaffet oss en bil. Vi var på en enorm bruktbilbutikk den første dagen, hvor en litt for pågående selger prøvde å prakke på oss en del forskjellige biler til ca $9000. Vi hadde imidlertid egentlig satt en grense på $5000, og jeg hadde en ganske dårlig magefølelse hele tiden mens vi var der... Heldigvis fortalte en hjelpsom taxisjåfør oss at vi kunne finne en helt fin bil til $3000, og tipset oss om hvor vi skulle lete. Vi vurderer også å leie en bil for hele oppholdet, siden prisen for dette kanskje går opp i opp med forventet verditap på en eventuell bil når vi selger den i desember. Syklene fungerer iallfall fint foreløpig, selv om jeg savner min DBS Kilimanjaro når jeg sliter meg opp den latterlig bratte bakken fra hovedveien på min "cruiser" sykkel uten gir... Det tar bare 12min å sykle til skolen, men 20 å sykle hjem. Her står glisene foran huset vårt og den noe overdimensjonerte garasjen...

Mandag begynte introduksjonsuken på skolen, med en rekke informasjonsmøter og bli kjent-aktiviteter. En del av aktivitetene var overdrevet kreative og amerikanske, med mye fokus på "values, dreams and ambitions" og "fred og krig og politikk og sånn". Men folk virker hyggelige, og jeg gleder meg til å begynne på skolen på mandag. Innen den tid skal vi velge fag, ha rebusløp rundt på campus og mingle på en av byens få barer.

Et av ukens høydepunkt i Monterey er Farmer's Market, som finner sted i en av hovedgatene hver tirsdag. Dette er en utrolig trivelig begivenhet, med masse artige boder og deilige smaksprøver. Vi spiste oss mette på gratis frukt og kebab, og ikke fullt så gratis sjokoladedekkede jordbær med det passende navnet "Pieces of Heaven"... Vi ble enige om å gjøre dette til en ukentlig tradisjon.

I morges testet jeg mine nye joggesko og løp en lengre tur langs sjøen for å utforske Pacific Grove. Her er det faktisk helt nydelig, med masse små bukter med klipper og strender. Det går en sti langs hele strandlinjen hvor man kan gå, løpe og sykle, noe jeg har ambisjoner om å gjøre noenlunde jevnlig.

Senere på dagen kom Hans og Tarjei innom i sin utrolig fete leiebil, og tok oss med på road trip rundt i byen. Her ble det også anledning til en aldri så liten photo shoot på "Lovers' point", et idyllisk klippeområde rett nedenfor der vi bor.

Ellers kan jeg nevne at Christine ankom California igjen i går kveld, så nå er husstanden komplett. Her er første fellesbilde av the roomies (f.v. Sofie, Helle, Christine og meg):

Pacific Grove er faktisk en egen liten by, med et enda mindre sentrum. Her er det rett og slett fantastisk koselig, og hele området ligner på et område i Disneyland eller Gilmore Girls (uten videre sammenligning forøvrig). Husene er staselige og fargerike, og stemningen er veldig stille og rolig... Alle husene her er veldig forskjellige, og alle har diverse farger og ymse krimskrams til pynt i hagen, så man blir gående å (og? Jeg begynner allerede å glemme norsken, det lover dårlig...) studere hvert enkelt hus hver gang man beveger seg rundt i området. Den Californiske varmen har foreløpig glimret med sitt fravær, men det er sol og 15-20 grader nesten hver dag. Ulempen er at også denne byen er ganske tåkete, med avkjølende havbris i all slags vær, og kalde morgener. Ordet på gaten sier heldigvis at det skal bli varmere i september og oktober, så det er ihvertfall greit å vite at vi går lyse tider i møte.

Utrolig at jeg klarer å skrive en liten roman selv om vi egentlig ikke har opplevd så mye foreløpig... Satser på færre beskrivelser og flere opplevelser i neste innlegg! I helgen tenker vi blant annet å holde innflytningsfest, og neste weekend blir det mest sannsynlig en tur til LA og Santa Barbara i anledning Labor Day. Sånn det ser ut nå skal jeg bare ha timer mandager og onsdager, så da ligger forholdene til rette for utflukter. Så får vi se hvor langt studielånet rekker dette semesteret...:)

If you're going to San Francisco...

Så er jeg tilbake der bloggen sluttet sist, nærmere bestemt i California. Jeg og Christine er atter en gang travel buddies, og de neste fire månedene er det i Monterey det skjer. Men før vi vendte snuten mot vårt bestemmelsessted, stod noen dager i San Fran på programmet.

Vi ankom byen mandag formiddag, og tok taxi rett til noen venninner av Christine i Berkeley. Der ble vi innlosjert i deres overraskende store leilighet, i et utrolig trivelig strøk med bratte bakker og fine hus med dådyr i hagen. Jentene vi bodde hos het Maria og Mailin, og var veldig koselige. De var på utveksling fra NTNU, og skulle lese ved Berkeley et år. Jeg ble ganske glad i denne lille byen rett ved SF, og universitet var også veldig stilig med stort campus og gamle steinbygninger. Vi ble derfor litt misunnelig på de som skulle bo her, men samtidig enda mer spente på å se vår nye hjemby, hus og skole.

Tirsdag tok vi metroen (som av en eller annen grunn kalles "the BART" her) inn til San Fran, hvor vi kjøpte turens første (men definitivt ikke siste) Frapuccino på Starbucks og plasserte oss på toppen av en sightseeingbuss. Denne tok oss med til de viktigste severdighetene, som Fisherman's Wharf, Pier 39 (hvor alle sjøløvene ligger...), Golden Gate Bridge og Alamo Square (bedre kjent for de viktorianske husene fra Full House osv), samtidig som vi fikk sett byens bratte bakker, Little Italy m.m. Vi kunne hoppe av bussen på hvert av stedene, noe vi benyttet oss av på Fisherman's Wharf og Golden Gate Bridge, så vi fikk tatt de obligatoriske turistbildene. Dette var en glimrende mulighet til å få overblikk over denne flotte byen. Vind i håret fikk vi også...

Sjøløvene på Pier 39. Fascinerende og søte, men ingen fryd for nesen...

Christine dro dessverre hjem til en begravelse allerede på onsdagen, med returbillett påfølgende tirsdag. Jeg fikk heldigvis lov til å fortsette å bo hos venninnene hennes likevel, så de neste dagene gikk med til shopping, cafébesøk og kino med dem. Kinosalen i Berkeley var møblert med en rekke skinnsofaer, som la forholdene til rette for en særdeles behagelig filmopplevelse. Bivirkningen var imidlertid litt for gode soveforhold, så ikke en gang Johnny Depp klarte å forhindre en jetlagged nordmann (med narkoleptiske tendenser) fra å ta en aldri så liten power nap ila filmen.

Mine danske fremtidige samboere, Helle og Sofie, endte sin road trip i San Fran på torsdagen, så da booket vi oss in på et hotell en natt før vi satte kursen sydover. Det siste døgnet gikk med til en bedre middag på en italiensk restaurant, en bartur med bergenserne Hans og Tarjei (venner av Lim som også skal studere i Monterey), og litt mer shopping. Jeg fikk bl.a. kjøpt nye joggesko, enda et eksemplar av mine yndlingsjeans fra Guess, et annet par sko og en fin veske. Vi hadde også ambisjoner om å ta en velkjent trikk oppover byens berømte bakker, men på grunn av enorme køer nøyde vi oss med å ta et bilde foran en som stod i ro... Det så omtrent sånn ut:

Alle tre hadde selvfølgelig benyttet seg av muligheten til å ha med to kofferter på opptil 23 kg hver, og siden vi også skulle ta med oss Christines bagasje hadde vi intet mindre enn åtte saftige "Amerika-kofferter" til sammen (enkelte allerede med heavy-lapper...), i tillegg til en håndfull mindre vesker. Vi innså at det ville bli relativt strevsomt å få med seg dette lasset på en vanlig rutebuss, så vi besluttet derfor like godt å leie en bil for turen til Monterey. Da vi fortalte utleieagenten hvor mye bagasje vi hadde, tildelte han oss like godt en lekker, rød Chrystler minivan... Denne bragte oss trygt frem til bestemmelsesstedet, Pacific Grove ved Monterey.

Helle og Sofie og vår beskjedne bagasje foran vårt nye hjem :)

La-la-land...

Da var det tid for turens aller siste stopp, Los Angeles. Vi hadde forutsett at vi kom til å være ganske lei av å bo på hosteller etter hundre dager på reisefot, men samtidig ganske blakke... Derfor hadde vi forhåndsbestilt (og -betalt) fem netter på et overraskende fint hotell i sentrum. Vi slet litt med å omtale vårt nye hjem som noe annet enn "hostellet", men utover det var det nokså lett å bli vant til eget rom med TV og bad, og helt uten køyesenger....

Programmet for LA var nokså enkelt:
1. Shopping: Som økonomiske backpackere ville det være nærmest uforsvarlig ikke å benytte seg av den lave dollarkursen...
2. Strandliv: Sightseeing på LAs berømte strender, kombinert med siste innspurt på brunfargen. Kan man ønske mer?
3. Severdigheter: Walk of fame, Hollywood-skiltet og kanskje en fornøyelsespark?

Tro til programmet dro vi første dagne til Hollywood Boulevard, hvor man kan se Hollywood-bokstavene i det fjerne mens man inspiserer Walk of Fame. På denne måten fikk vi krysset av to punkter på en gang... Vi gikk rundt i en times tid og så på diverse berømtheters navn i rosa stjerner, samt deres hånd- og fotavtrykk og signaturer. Store sko å fylle:

Det var en herlig miks av navn som Marilyn Monroe, KISS, Bob Marley, Donald Duck og Sonia Heinie. Her poserer Christine ved stjernen til The Supremes:Noen av stjernene var dessuten tomme, med plass for morgendagens store navn....


Fra Hollywood gikk ferden til Beverly Hills, hvor vi sjekket ut den berømte handlegaten Rodeo Drive, hvor Julia Roberts blir avvist i Pretty Woman. Heldigvis ble verken vi eller kredittkortene våre avvist, og jeg svidde av et halvt dusin dagsbusjetter på et par solbriller, noen sandaler og to jeans. Heldigvis er det ikke mange dager igjen å bruke penger på... Dessuten sparte vi mye penger på kveldsaktiviteter, ved at vi stort sett så på TV fra hotellsengen etter middag.

Dag nummer to ble tilbragt på Santa Monica Beach, som med sine vakttårn og rødkledde lifeguards ser ut akkurat som i Baywatch. På den berømte Santa Monica Pier snublet vi dessuten over "Bubba & Guma Shrimp Company", en restaurantkjede sterkt inspirert av Forrest Gump. Siden vi ikke hadde spist her før, bestemte vi oss for å gi det en sjanse. Det var et veldig stilig sted, med masse bilder og sitater fra filmen. Hvert bord var dessuten utstyrt med to skilt; "Run Forrest, Run" og "Stop Forrest, Stop" som man bruker for å signalisere til kelnerne om man trenger hjelp eller ei:

Etter middag tok vi en liten runde i handlegaten Santa Monica Promenade, før vi returnerte til host...jeg mener HOTELLET.

Den tredje dagen dro vi til en av LA's mange fornøyelsesparker, Six Flags Magic Mountain. Christine hadde prøvd ut de fleste parkene i løpet av tidligere besøk i California, og slått fast at dette var den kuleste. Six Flags har et Looney Tunes-tema, som innebærer at Snurre Sprett, Daffy og Tweety (Lille Pip?) sprader rundt i full vigør. Vi presset oss selvsagt frem forbi småbarna for å posere sammen med dyrene:

Ellers var parken utstyrt med en rekke kule berg og dal-baner, som definitivt gav oss sug i magen. Etter noen timer ble vi imidlertid litt mettet, og mens vi ventet på å bli hentet av bussen slo vi fast at vi begynner å bli gamle...

Fjerde og siste dag var dedikert til intens soling i Venice Beach. Utstyrt med sololje, iPod og en bok jeg aldri blir ferdig med, satte vi oss på bussen mot stranden. LA er definitivt en bilby, og selv om motorveiene har 6 felt i hver retning står det ganske stille i rushtiden. Kollektivtilbudet er ikke akkurat noe å skrive hjem om, men vi var likevel bestemt på å klare oss uten leiebil i løpet av oppholdet. Det viste seg at vi stort sett var de eneste hvite på både buss og metro, og at alle reklamene var på spansk... Vi følte oss med andre ord ikke helt i målgruppen, men kom oss likevel greit frem overalt. Venice Beach er berømt for sin boardwalk preget av folk på rollerblades og sykler, som man bl.a. kjenner igjen fra Pacific Blue. Det er høy "se og bli sett-faktor", og det kryr av eksentriske mennesker, gatemusikanter og diverse souvenirsjapper. Ellers kan jeg nevne et utendørs treningsstudio, kalt Muscle Gym... Vi tok derfor en pause i solingen til fordel for people watching og sprading langs strandpromenaden. Ganske interessant, i grunn...
Reklame for Barrack Obama, Vencie Beach. Foruten bensinpriser er amerikanerne ekstremt opptatt av valgkampen...
Så var det tid for å pakke sekkene (som siden sist var blitt til to kolli på til sammen 30 kg hver) for aller siste gang, og sette kursen hjemover... Vi var etterhvert ganske klare for å komme hjem, og gledet oss stort til å se igjen familie og venner. Samtidig slet vi litt med å innse at turen faktisk var slutt, og at vi ikke bare var på vei til et nytt og spennende reisemål. Kanskje like greit at vi ikke helt innså det, så vi slapp å bli altfor sentimentale og vemodige... Etter nesten et døgn på reisefot ankom vi Gardermoen, hvor vi tok farvel og dro hver til vårt.

Og vi var begge enige om at det hadde vært en FANTASTISK tur!:)